hold me closer tiny dancer

Merkelig, å være ensom er noe de aller fleste opplever i større eller mindre grad uavhengig av hvor mange venner man har. Det er sosialt akseptabelt å være ensom så lenge man ikke sier det høyt. Mange vil kunne beskrive en venn som ensom, men skulle vennen velge å utrykke ensomheten sin med ord vil han/hun risikere å bli sett på som oppmerksomhetssøkende eller overemosjonell. Hvordan kan det ha seg at det meste blir sett på som okay å føle eller mene så lenge det ikke blir sagt høyt. En grunn til at mange blir sett på som overemosjonelle er kanskje at det er en psykologisk forsvarsmekanisme for den personen som blir fortalt at en han/hun er gla' i har det vondt.
Det er rett og slett lettere for oss å børste bort grusen fra knærne og si at vi egentlig ikke slo oss, og da på samme måte heller undergrave vennens følelser enn å innrømme at man har gjort for lite til å gjøre situasjonen bedre selv. Lettere er det også å si at personen er for følsom enn å finne måter å hjelpe dem på. For hvordan hjelper man noen som er ensom selv når de sitter sammen med en gruppe mennesker? Hva sier man, hva gjør man, når vennskapet slår sprekker fra begge kanter, fortrinnsvis grunnet følelser av svik fra den ene siden og oppgitthet fra den andre siden?
Ensomhet kan ikke kureres. Hvertfall ikke den typen ensomhet som bor i mennesker med mange venner og et rikt sosialliv. Problemet ligger ikke i mangel på selskap, men heller i misforståelsen opplevd når man prøver å definere tanker og følelser av tomrom. Det hjelper ikke at man spiser lunsj med en stor vennegjeng hver dag, har besøk av mange venner iløpet av uken eller at man er på fest hver helg så lenge menneskene man er sammen med ikke er mentalt kompatible med deg. Hvis man trenger anerkjennelse velger man ikke en sosial gruppe der komplimenter eller respekt er fraværende elementer. Kort sagt handler ensomhet om mangel på forståelse, og den eneste medisinen er venner eller familie man kan stole på og prate med.

Nå var det ikke meningen å åpne denne bloggen med dypt og kjedelig stuff, men hos meg som hos alle andre hender det viktige tanker opptar hjernekapasiteten. En contributing factor er sikkert også at klokken nærmer seg 4 om natten (les; morgenen?) og jeg burde kost puta for lengst. Det jeg bare ville ha frem var at jeg har sett og kjent en del ensomme mennesker, over halvparten har aldri sagt noe. Det gjelder, som den gode vennen de fleste vil være, å være oppmerksom og forståelsesfull, og ikke bli bitter og vanskelig å tilnærme seg. Det er nemlig sånn man mister tillit hos sine venner, og det er i bunn og grunn ens eget tap.