i dont want no one to squeeze me - they might take away my life

Nå har jeg nettopp spist en hel pepperoni-pizza alene, drukket en liter cola, vridd meg i spenning, ledd høylytt og grått - det er offisiellt. Jeg er emo on the inside, og måtte se meg defeated av en romantisk komedies utspekulerte forutsigbarhet. "Fever Pitch" med Drew Barrymore gikk på TV og av en eller annen grunn sitter jeg nå med klump i halsen og tårer i øynene mens rulleteksten farer over skjermen. Det ble en lykkelig filmslutt, Red Sox vant World Series, gutten og jenta fant hverandre og de skulle døpe ungen sin etter en baseballspiller. Jeg som interesserer meg omtrent like mye for sport som en elg interesserer seg for interiørdesign burde strengt talt ikke bli rørt til tårer av slikt. Da gjenstår det bare en konklusjon som kan være logisk, og den innebærer at hormonene mine løper LØPSK.


What to do, what to do - best å løpe seg en tur. Om ikke jeg egentlig liker å trene så blir det hvertfall fysisk umulig for meg å sitte og dyppe hjernen min i et pool av triste eller romantiske tanker. Egentlig synes jeg jo det er greit å være singel, så hvorfor skulle amerikanske filmskapere overbevise meg om noe annet? Nei, takke meg til en god gammeldags thriller eller grøsser så jeg kan le av de dumme menneskene eller krype godt under dyna når den slemme står bak hovedpersonen i speilet. Jeg er jo hardbarket skrekkfilmfan så jeg føler meg egentlig litt skitten som sviktet min yndlingssjanger, men jeg har forsikret samvittigheten min om at det blir lenge til neste gang.

However, for de som liker den klissete "vi blir forelsket --> vi slår opp --> vi er ulykkelige alene --> vi blir sammen igjen"-typen filmer så er den ganske søt.

Så, når man er hjemme igjen fra løpeturen og vil tenke slække tanker før man skal sove er det en artist man definitivt burde være innom; Tracy Chapman. Jeg gidder ikke engang begrunne hvorfor, det er bare å søke henne opp og høre på et par sanger så skjønner man fort at denne damen har en musikalitet som strekker seg above and beyond de fleste andre artister. For ikke å snakke om hvor utrolig chill stemmen hennes er å høre på, man går bare ikke lei!


Tracy Chapman - Give me one reason

go baby go baby go

...dont upset the rythm

Som alltid har jeg musikken på fullt mens jeg svinser og svanser rundt i huset med diverse rengjøringsartikler, og om jeg ikke ser særs intelligent ut så må det jo hvertfall være underholdende for tilfeldig forbipasserende. Mine danseferdigheter måler nemlig like høyt som mine geografiske evner, som enkelt kan illustreres med at jeg spurte en venninne om Russland er en del av Europa (for ca 1 måned siden..). Uansett, Rhodos nærmer seg med stormskritt og jeg teller nærmest timene til avreise. Som vanlig er det minst ett stort problem og flere små:

Stort problem = 2000kr å leve for på 2 uker i syden?
Mindre problem = Har nesten ikke klær
Mindre problem = Gruer meg til å flashe mine 70 kg på stranda
Mindre problem = Hvordan i alle dager skal jeg få pakket 2 weeks worth of clothes i en koffert som ikke skal veie mer enn 20kg?

Oioioi, dette kan bli svært så spennende. Jeg må også finne en måte å "stjele" et kamera på, evt. trygle noen om å kjøpe det til meg. Jeg er utrolig lite kunnskapsrik når det kommer til digitalkameraer også, men jeg synes hvertfall dette er veldig fint og virker ganske bra i kvalitet;

Klarer ikke bestemme meg for om jeg skal ha rosa eller svart.
Det er bare å tipse meg hvis jeg er på villspor,
educated guesses er også veldig velkomne.

:)

The Noisettes - Don't Upset The Rythm

all my bags are packed, i'm ready to go

Pakke, pakke, pakke. Men jeg har jo ingenting å ha på meg (not, men dere jenter vet hva jeg mener)! Hva pakker man egentlig når man skal til Rhodos, bortsett fra tonnevis av sommerkjoler, bikinier og solkrem? Er det lurt å ha med seg èn bukse eller er det waste of koffertplass? Hvis jeg tar med meg en hettegenser just in case, kommer jeg til å bruke de neste 14 dagene av ferien på å irritere meg over at jeg tok den med? Hva pakker du når du skal til syden? Nei, det er jammen meg bra at jeg har fått låne den største kofferten jeg fant på loftet, jeg mistenker at dette kan bli et vanskelig prosjekt.

Over til noe annet, for å sikre meg den deilige følelsen av ekstra selvkritikk på stranda har jeg stappet i meg en hel Oreo Dream dessert fra Peppes Pizza. For deg som har spist den før sier det seg selv hvorfor, det er nemlig den deiligste blandingen av kake og is man kan få hos norske restauranter. Den ser omtrent sånn her ut;


..og er absolutt verdt alle de ekstra kiloene man måtte få på seg! Så det spiste jeg med god samvittighet :) Imorgen har jeg diverse ærend å gjennomføre og jeg må for all del ikke glemme å printe ut billettene! Det hadde vært veldig typisk meg å møte opp på flyplassen med dådyrøyne som simpelthen lyser "skyldig". Nå er det forøvrig 37 timer til avreise og jeg tror egentlig ikke det har gått opp for meg hvor lenge jeg skal være der, jeg gruer meg til og med nesten litt!


Chantal Kreviazuk - Leaving on a jet plane

with the voltage running through her skin

Jeg må jo skvise inn noe som kan relateres til mote - eller må jeg det?


Jaja uansett så skal jeg til Rhodos og bli der i 2 uker så nå om dagen klarer jeg ikke tenke på annet enn at jeg har altfor lite penger, og når jeg VET at jeg har altfor lite penger så klarer jeg selvfølgelig ikke tenke på noe annet enn alt jeg har lyst på.
Jeg har lyst på noen bikinier, et par shortser, et skjørt fra --?, flere kjoler, et digitalkamera (jeg må jo bevise at jeg faktisk har vært på Rhodos) og sist men ikke minst, flere hundre frappuccino'er fra Starbucks.




MGMT - Electric Feel

Hurra for gode venner!

Yes, endelig ferdig med International Baccalaureate - to år med helvete! Ikke det at jeg angrer på at jeg begynte men jeg kjenner at det skal bli deilig med et år hvor jeg gjør noe helt annet før det er tilbake på skolebenken. I korte trekk får jeg vel nevne at IB tilsvarer 2-årig internasjonal videregåede skole. Det er med andre ord et engelsk studieprogram med et internasjonalt pensum som skal gi deg grunnlag nok til å studere mer eller mindre overalt i verden. Det er en bra skole! Verre var det vel både med motivasjon og innsats fra min side, før jeg iløpet av det siste året fikk rumpa i gir og jobbet relativt mye for å ta igjen det jeg burde ha kunnet fra før.


Men til poenget. Det er med bittersweet smak i munnen at jeg sier farvel til skolelivet, for ikke bare sier jeg farvel til en era hvor jeg faktisk vet hva jeg driver med og hvor jeg hører hjemme men jeg sier også farvel til et fellesskap som kommer til å slutte å eksistere nå etter videregående. En vennekrets forsvinner, et trygt miljø blir borte og på godt og vondt skal jeg ut i den store vide verden og møte nye mennesker. Jeg gleder meg selvfølgelig, men jeg synes det er veldig trist at jeg skal legge igjen en kjempegod jentegjeng som med sine pluss og minus er absolutt uerstattelig. Vi har hatt det veldig moro og også ganske tøft og det er vel kombinasjonen som gjør at man blir så sammensveiset også.
Nå vet ikke disse jentene at jeg har begynt å blogge, og de hadde sikkert blitt veldig overrasket over at jeg sier dette for jeg har gitt inntrykk av at jeg er dødslei av all baksnakking og unødvendig drama som hører med hos flertallet av jentegjenger. Det er jeg også, men jeg er veldig lojal (to what extent tror jeg ikke de har fått med seg enda) og jeg må innrømme at uansett hvor mye jeg irriterer meg over visse egenskaper er det vanskelig å svelge at jeg kommer til å savne dem alle sammen.
Derfor er det desto viktigere å ta godt vare på hverandre mens man er sammen! Man har dessverre ingen for alltid og i hverdagen har trivielle ting en tendens til å overskygge det som er viktig. Gi vennene dine en ekstra klem, spander små ting når du har råd (det er koselig og koster lite) og sist men ikke minst tenk deg godt om før du irriterer deg over poengløse ting eller blir sint på en kompis/venninne. Hvis du unngår å spontant slenge noe tilbake når du har fått en krass kommentar og heller venter 8 sekunder er jeg sikker på at du allerede har formulert en mildere versjon av den forrige setningen i hodet, og når du slipper den løs gjør den ikke like mye skade som den opprinnelig hadde gjort.



Vis de du bryr deg om at du bryr deg om dem - hver dag, det er de verdt!

hold me closer tiny dancer

Merkelig, å være ensom er noe de aller fleste opplever i større eller mindre grad uavhengig av hvor mange venner man har. Det er sosialt akseptabelt å være ensom så lenge man ikke sier det høyt. Mange vil kunne beskrive en venn som ensom, men skulle vennen velge å utrykke ensomheten sin med ord vil han/hun risikere å bli sett på som oppmerksomhetssøkende eller overemosjonell. Hvordan kan det ha seg at det meste blir sett på som okay å føle eller mene så lenge det ikke blir sagt høyt. En grunn til at mange blir sett på som overemosjonelle er kanskje at det er en psykologisk forsvarsmekanisme for den personen som blir fortalt at en han/hun er gla' i har det vondt.
Det er rett og slett lettere for oss å børste bort grusen fra knærne og si at vi egentlig ikke slo oss, og da på samme måte heller undergrave vennens følelser enn å innrømme at man har gjort for lite til å gjøre situasjonen bedre selv. Lettere er det også å si at personen er for følsom enn å finne måter å hjelpe dem på. For hvordan hjelper man noen som er ensom selv når de sitter sammen med en gruppe mennesker? Hva sier man, hva gjør man, når vennskapet slår sprekker fra begge kanter, fortrinnsvis grunnet følelser av svik fra den ene siden og oppgitthet fra den andre siden?
Ensomhet kan ikke kureres. Hvertfall ikke den typen ensomhet som bor i mennesker med mange venner og et rikt sosialliv. Problemet ligger ikke i mangel på selskap, men heller i misforståelsen opplevd når man prøver å definere tanker og følelser av tomrom. Det hjelper ikke at man spiser lunsj med en stor vennegjeng hver dag, har besøk av mange venner iløpet av uken eller at man er på fest hver helg så lenge menneskene man er sammen med ikke er mentalt kompatible med deg. Hvis man trenger anerkjennelse velger man ikke en sosial gruppe der komplimenter eller respekt er fraværende elementer. Kort sagt handler ensomhet om mangel på forståelse, og den eneste medisinen er venner eller familie man kan stole på og prate med.

Nå var det ikke meningen å åpne denne bloggen med dypt og kjedelig stuff, men hos meg som hos alle andre hender det viktige tanker opptar hjernekapasiteten. En contributing factor er sikkert også at klokken nærmer seg 4 om natten (les; morgenen?) og jeg burde kost puta for lengst. Det jeg bare ville ha frem var at jeg har sett og kjent en del ensomme mennesker, over halvparten har aldri sagt noe. Det gjelder, som den gode vennen de fleste vil være, å være oppmerksom og forståelsesfull, og ikke bli bitter og vanskelig å tilnærme seg. Det er nemlig sånn man mister tillit hos sine venner, og det er i bunn og grunn ens eget tap.