did what i could for one of us - i always thought it was for you..

Jeg savner deg. Jeg drømmer om deg hver natt, nesten uten unntak. Ikkenoe drøye sexdrømmer eller noe sånt, bare drømmer hvor vi er i nærheten av hverandre. Ting er akkurat som før, jeg ler, du ler (du har verdens søteste ansikt når du er glad) og du ser på meg med store blå øyne som suger tak i meg så det verker i brystet når jeg våkner. I marerittene vil du ikke se på meg, du hører meg ikke. Du river hånden din løs fra min og snur ansiktet bort. Jeg gråter, både i drøm og virkelighet. Jeg prøver å forstå hva jeg kunne ha gjort annerledes. Det sier seg selv selvfølgelig, jeg kunne unngått å gjøre et så stort feilgrep i utgangspunktet. Men hva skulle jeg gjøre med det? Samvittigheten min ødela meg innvendig og jeg mener at mennesker fortjener sannheten, spesielt noen man er så gla i. Jeg ville ikke holde det skjult for deg. Visste ikke hva jeg skulle gjøre, hadde jeg ikke sagt noe hadde vi kanskje vært sammen fortsatt - men det ville ikke vært det samme uansett. Jeg håper du ikke husker meg bare for det jeg gjorde feil. Du sa en gang at du husket at jeg hadde vært så sjalu når vi var sammen, og jeg ble knust da du sa det. Ikke fordi du hadde truffet et sårt punkt men fordi det ikke var sant. Det var ekkelt å tenke på at den sannheten vi hadde opplevd sammen hadde blitt så forvridd i minnet ditt, og jeg tenkte på hvor enkelt det må være å lede en person til å misoppfatte minner og situasjoner. Er det noen som har snakket med deg om meg? Fortalt at de hadde en negativ mening om den jeg var og således ubevisst styrt deg til å huske meg sånn?


Det betyr jo ingenting nå, egentlig. Ingenting av det som har skjedd gjør det. Det handler om å komme seg videre, å bygge seg opp på nytt. Problemet er rett og slett at det er jævlig vanskelig når du nekter å flykte fra tankene mine. Ett år har du vært der nå, mange ganger om dagen og hver natt. Jeg er sliten, jeg er lei. Jeg vil ikke bruke mer tid på å ha det vondt, jeg vil ikke bruke mer til på å savne det som var. Jeg synes ikke jeg fortjener mer og jeg tar meg stadig i å tenke at å elske noen som ikke eksisterer mer (ikke bokstavelig talt selvfølgelig, han er jo ikke død) det unner jeg ingen. Det verste er at det er absolutt ingenting jeg kan gjøre, og heller ingenting som kan gjøre det bra igjen. Om du mot all formodning hadde fått en epiphany og oppdaget at du savnet meg også så hadde jeg fortsatt ikke sagt ja. Det hadde vært vondt og vanskelig å si nei, men du er ikke ****** lenger. Du er en annen person, og selv om jeg savner oss mer enn du aner så ville jeg ikke tatt deg tilbake. Ikke det at det spiller noen rolle, for det kommer jo aldri til å skje. Men jeg håper du vet at jeg unner deg å være lykkelig. Jeg håper du ikke har et så forvridd bilde av hvem jeg var/er at du tror jeg ikke vil at du skal være lykkelig med noen andre enn meg for det unner jeg deg virkelig. Hvis hun gjør deg lykkelig, så er jeg glad på dine vegne. Men jeg kan bare være glad på avstand. Jeg kan snu ryggen til og tenke at jeg håper du er lykkelig med henne, men du må forstå at jeg ikke kan se på dere. Det er mye jeg ikke har fortalt deg, mye du ikke vet og som jeg aldri kommer til å si. Men jeg elsker deg. Det kommer jeg alltid til å gjøre.


Robbie Williams - Ghosts