there's a she wolf in your closet, open up and set her free

Okai, så nå skal jeg prøve å ikke bli helt feminist mens jeg forsøker å uttrykke noen av mine tanker og meninger rundt det å være jente. Det første jeg skal ha klart er at jeg på ingen måte har noen forutsetninger for å være ekspert på noen av områdene jeg snakker om, men at man heller kan kalle det et educated guess eller en teori etter et par år med personlig erfaring (og alle har jo rett til sin egen mening, eller hva?).

Jeg synes det er veldig merkelig (les; urettferdig) at den samme gamle generaliseringen av tenåringsjenter fortsatt eksisterer, og jeg biter meg litt i leppa når jeg skriver om noe så klisjéaktig men det er faktisk et faktum at antall sexpartnere avgjør en viss sosial status for gutter mens det avgjør extent of social discomfort for jenter. På en måte forstår jeg nesten de tenåringsjentene som (ubevisst/bevisst?) gjør opprør mot normene og kopierer gutters holdninger til sex. Jeg er trukket i to veldig forskjellige retninger. Ettersom jeg kommer fra et relativt konservativt hjem har jeg fått det inn med både snøskuffe og skje at sexpartnere er noe man skal ha ytterst få av, at sex er "det fineste man kan gi til et annet menneske" og at det bare er noe man deler med sjelevenner gjennom livet. Jeg har sterke meninger og har alltid sett på sex som en naturlig del av det å være menneske, om man kan formulere seg sånn. Det å ha sex med noen er selvfølgelig veldig personlig, og man "gir bort" en del av seg selv som kan misbrukes på vonde måter. Samtidig mener jeg at så lenge man er psykisk sterke nok til å takle det disse konsekvensene kan medbringe så er det bare å kjøre på! Sex er et instinktivt behov, på lik linje med andre primitive behover som forkjærlighet, bekreftelse og nærhet, og jeg må innrømme at "friends with benefits" er et eksempel på noe jeg synes er totalt akseptabelt så lenge partene har en gjensidig oppfattelse av hva deres forhold innebærer. Jeg synes også at folk er forferdelig raske med å sette andre mennesker i bås, og enten det gjelder etnisk opprinnelse, klesmerker, dialekt, utseende eller sosialkrets så synes jeg det er trist. Jeg skal på ingen måte late som om jeg er noen helgen selv, for jeg tar meg selv i å tenke mange generaliserende og småstygge tanker om mennesker jeg ikke kjenner og det synes jeg er dumt.

Er det noe jeg ikke vil være så er det tross alt et fordomsfullt menneske. Jeg hater fordomsfulle mennesker.

Så når mennesker blir dømt nedenom og hjem på grunnlag av hvor mange eller hvem de har hatt sex med og hvordan de har taklet nedturer etc. så synes jeg det er utrolig irriterende. Jeg vet jo selv hvordan det er å stå i skyggen av dumme valg man har gjort, og ikke minst hvordan det er å høre sladder og rykter om situasjoner andre mennesker ikke har noen forutsetninger for å vite noe om. Stort sett er det jo det man gjør, man dømmer saken fra noen som har hørt noe fra noen som kjenner den ene parten i et eksforhold eller lignende.




Så til de der ute som står midt i stormen - det går over, eller det blir i det minste bedre med tiden, og selv om du ikke alltid kan se dem eller vet hvem de er så er det garantert noen der ute som forstår og som ville tatt din side.



Shakira - La loba

hot shot walking up and down the block, i like it how her mini skirt keeps crawlin' up

..men du hadde ikke likt det hvis toppen min hadde falt av hadde du vel det Mr. Danko Jones, for jeg er nemlig velsignet med saggy tits! Misforstå meg rett - jeg er svært takknemlig for at de har holdt seg sånn nogenlunde oppe de første 5 årene jeg har hatt dem men det hadde ikke akkurat gjort meg noe å få ha dem 5 år til! Uansett, de er ikke akkurat noe sight for sore eyes og det blir ikke stort bedre av at den ene ser ut til å vokse sidelengs i et forsøk på å gjemme seg under armen. Men nå kan jeg endelig rope halleluja (?) for jeg har fått æren av å få BRYSTBETENNELSE. En sykdom jeg hittil aldri hadde hørt om, og det betyr selvfølgelig at det er nødt til å skje meg. Denne brystbetennelsen er forderdelig ubehagelig, men i den rette spiriten har jeg bestemt meg for å være overstadig positiv og konkluderer derfor med at jeg er kjempeheldig som har det. Gjett hvorfor? Fordi nå matcher de endelig hverandre! Den hovne puppen og den puppen som har jobbet litt ekstra hardt for å søke tilflukt i armhulen er nå tilnærmet like i størrelse og jeg må bare si - så heldig jeg er som har slik en fantastisk sjarmerende kropp... Hurra for tits!



Er det nå jeg skal bli flau?



Danko Jones - Forget my name

i can teach you a thing or two (yeah oh yeah!)

..men det inkluderer definitivt ikke kontroll over følelser. Gawd. This emo crap is killing me. Jeg veksler mellom å være et fyrverkeri av ytterpunktene på det følelsesmessige spekteret og å være apatisk eller helt totalt careface. En sunn mellomting hadde vel sikkert vært godt for sjel og kropp men what the hell. Det er ikke alt man har kontroll over selv så det gjelder jo bare å gjøre sitt beste for å holde ben og armer innenfor vognen mens den kjører.



Når sant skal sies så har jeg heldigvis en lang rekke med flauser hengende bak meg som blikkbokser på en snor, og de har en tendens til å trekke på smilebåndet selv i de mest premenstruelle tider (selv om det også bringer med seg tomatrøde ansiktsuttrykk). Senest idag satt jeg på jobben og mimret litt, og når jeg hører på musikk har jeg en tendens til å drømme meg bort. Jeg gjenopplevde diverse flauser og satt og smilte og lo for meg selv - noe som selvfølgelig bidro til en ekstra blikkboks. Men hva gjør vel en fra eller til?


Bodyrox feat. Luciana - Yeah Yeah

did what i could for one of us - i always thought it was for you..

Jeg savner deg. Jeg drømmer om deg hver natt, nesten uten unntak. Ikkenoe drøye sexdrømmer eller noe sånt, bare drømmer hvor vi er i nærheten av hverandre. Ting er akkurat som før, jeg ler, du ler (du har verdens søteste ansikt når du er glad) og du ser på meg med store blå øyne som suger tak i meg så det verker i brystet når jeg våkner. I marerittene vil du ikke se på meg, du hører meg ikke. Du river hånden din løs fra min og snur ansiktet bort. Jeg gråter, både i drøm og virkelighet. Jeg prøver å forstå hva jeg kunne ha gjort annerledes. Det sier seg selv selvfølgelig, jeg kunne unngått å gjøre et så stort feilgrep i utgangspunktet. Men hva skulle jeg gjøre med det? Samvittigheten min ødela meg innvendig og jeg mener at mennesker fortjener sannheten, spesielt noen man er så gla i. Jeg ville ikke holde det skjult for deg. Visste ikke hva jeg skulle gjøre, hadde jeg ikke sagt noe hadde vi kanskje vært sammen fortsatt - men det ville ikke vært det samme uansett. Jeg håper du ikke husker meg bare for det jeg gjorde feil. Du sa en gang at du husket at jeg hadde vært så sjalu når vi var sammen, og jeg ble knust da du sa det. Ikke fordi du hadde truffet et sårt punkt men fordi det ikke var sant. Det var ekkelt å tenke på at den sannheten vi hadde opplevd sammen hadde blitt så forvridd i minnet ditt, og jeg tenkte på hvor enkelt det må være å lede en person til å misoppfatte minner og situasjoner. Er det noen som har snakket med deg om meg? Fortalt at de hadde en negativ mening om den jeg var og således ubevisst styrt deg til å huske meg sånn?


Det betyr jo ingenting nå, egentlig. Ingenting av det som har skjedd gjør det. Det handler om å komme seg videre, å bygge seg opp på nytt. Problemet er rett og slett at det er jævlig vanskelig når du nekter å flykte fra tankene mine. Ett år har du vært der nå, mange ganger om dagen og hver natt. Jeg er sliten, jeg er lei. Jeg vil ikke bruke mer tid på å ha det vondt, jeg vil ikke bruke mer til på å savne det som var. Jeg synes ikke jeg fortjener mer og jeg tar meg stadig i å tenke at å elske noen som ikke eksisterer mer (ikke bokstavelig talt selvfølgelig, han er jo ikke død) det unner jeg ingen. Det verste er at det er absolutt ingenting jeg kan gjøre, og heller ingenting som kan gjøre det bra igjen. Om du mot all formodning hadde fått en epiphany og oppdaget at du savnet meg også så hadde jeg fortsatt ikke sagt ja. Det hadde vært vondt og vanskelig å si nei, men du er ikke ****** lenger. Du er en annen person, og selv om jeg savner oss mer enn du aner så ville jeg ikke tatt deg tilbake. Ikke det at det spiller noen rolle, for det kommer jo aldri til å skje. Men jeg håper du vet at jeg unner deg å være lykkelig. Jeg håper du ikke har et så forvridd bilde av hvem jeg var/er at du tror jeg ikke vil at du skal være lykkelig med noen andre enn meg for det unner jeg deg virkelig. Hvis hun gjør deg lykkelig, så er jeg glad på dine vegne. Men jeg kan bare være glad på avstand. Jeg kan snu ryggen til og tenke at jeg håper du er lykkelig med henne, men du må forstå at jeg ikke kan se på dere. Det er mye jeg ikke har fortalt deg, mye du ikke vet og som jeg aldri kommer til å si. Men jeg elsker deg. Det kommer jeg alltid til å gjøre.


Robbie Williams - Ghosts

no man is worth the aggravation

..that's ancient history, been there - done that!

Her velter det inn.
Facebook har blitt en egen liten sosial planet hvor man ikke kan unnslippe det man ikke vil se og samtidig kan snoke så mye man vil. Takk gud for "hide"-funksjonen på news feed'en ellers hadde jeg vel blitt gal. Det er strengt talt mye jeg ikke trenger å vite, og hvertfall når det kommer til ekser. Jeg har til og med lagd en egen gruppe på facebook chat som heter ekser i lange baner og den står stort sett alltid på frakoblet (ikke det at det er så fryktelig mange i gruppen, men det er nok til at jeg ikke trenger å snakke med dem jevnlig).
Tro det eller ei **** men jeg har ikke behov for å høre at du ligger i senga og slapper av med den og den jenta, eller til deg; **** jeg har faktisk ikke tenkt å gratulere deg med din nyeste lakenerobring. Barnslig, kanskje, men jeg må pent innrømme at vennskap med en eks er et fenomen jeg ennå ikke har fått til.

Kanskje jeg får det til den dagen jeg opplever et helt gjensidig brudd (hvis det i det hele tatt er mulig)?




Soundtrack from Hercules - I won't say i'm in love (ja, disneyfilmen)

i am the wilderness locked in a cage

Jada, så etter at jeg ga opp etter 5 blogginnlegg forrige gang så tenkte jeg kanskje jeg skulle prøve igjen. For å oppdatere litt så kan jeg jo komme med noen korte punkter..

Innrømmelse nr.1; Jeg strøyk IB, og må tydeligvis ta opp biologieksamen (hurra!)
Innrømmelse nr.2; Jeg har brukt opp alle pengene jeg har "spart" i sommer på noe men jeg er ikke helt sikker på hva
Innrømmelse nr.3; Jeg begynner å bli seriøst redd for at jeg ikke skal få noen venner, ettersom majoriteten av de jeg kjenner flytter og begynner på skoler i diverse land, stater og byer

Viggo Venneløs er navnet. Forøvrig så er jeg fortsatt det samme håpløse tilfellet når det kommer til "<3".





Oh Laura - Release me

the ride with you was worth the fall

NÆT.

Det er ingenting i mitt miserable lille liv jeg hater mer enn å drømme om eksen. Hvertfall ikke når det har gått år og dag siden bruddet og minner og følelser fortsatt svir like mye. Inatt drømte jeg at jeg møtte han igjen, og den nyforelskede følelsen føltes så ekte at det var helt sykt. Måten vi lå ved siden av hverandre og pratet på var den samme som når vi var sammen, han lo av de samme tingene han pleide å le av før, han synes jeg var søt når jeg gjorde de samme tingene som jeg pleide å gjøre og sist men ikke minst å kysse ham var.. ja. som om ingenting i verden kunne gjøre meg noe så lenge han var der. Men det var han jo selvfølgelig ikke, egentlig. For som med alle de andre drømmene så ender det med at han går fra meg som det skjedde i virkeligheten, med ei jente som er litt søtere, litt tynnere, litt penere og litt.. bedre?

Æsj jeg hater å våkne fra sånne drømmer. For to dager siden drømte jeg at han kom på samme buss som jeg satt på og at han satt seg ved siden av meg og smilte, og da jeg prøvde å holde ham i hånden gikk han av bussen igjen. Og hvem sto utenfor bussen og ventet? Ms. Perfect. Misforstå meg rett, jeg har absolutt ingenting imot henne, tvert imot så synes jeg hun virker kjempesøt.

Og det er vel det som er verst av alt, at jeg vet at hvis jeg hadde kjent henne så hadde jeg sikkert likt henne veldig godt. Nei, noe så klisjé som en langvarig kjærlighetssorg unner jeg faktisk ikke min verste fiende. Det ødelegger så mye på så mange måter, ikke bare mister man fullstendig fokus og konsentrasjon, men det undergraver selvtilliten, gjør deg mistroisk, får deg til å føle at du ikke fortjener at noen er gla' i deg og gjør at du synes det er vanskelig å stole på og binde seg til nye mennesker. Men heldigvis blir det sakte men sikkert bedre, og tanker om han har blitt redusert fra 30 ganger i timen til 10 ganger om dagen.


Over til noe litt mindre emo, hurra meg rundt! Om et døgn er jeg sannsynligvis å finne dansende på en bardisk i Rhodos by så jeg skal nok fort glemme gårsdagens mareritter!



Whitney Houston - Didn't we almost have it all