there's a she wolf in your closet, open up and set her free

Okai, så nå skal jeg prøve å ikke bli helt feminist mens jeg forsøker å uttrykke noen av mine tanker og meninger rundt det å være jente. Det første jeg skal ha klart er at jeg på ingen måte har noen forutsetninger for å være ekspert på noen av områdene jeg snakker om, men at man heller kan kalle det et educated guess eller en teori etter et par år med personlig erfaring (og alle har jo rett til sin egen mening, eller hva?).

Jeg synes det er veldig merkelig (les; urettferdig) at den samme gamle generaliseringen av tenåringsjenter fortsatt eksisterer, og jeg biter meg litt i leppa når jeg skriver om noe så klisjéaktig men det er faktisk et faktum at antall sexpartnere avgjør en viss sosial status for gutter mens det avgjør extent of social discomfort for jenter. På en måte forstår jeg nesten de tenåringsjentene som (ubevisst/bevisst?) gjør opprør mot normene og kopierer gutters holdninger til sex. Jeg er trukket i to veldig forskjellige retninger. Ettersom jeg kommer fra et relativt konservativt hjem har jeg fått det inn med både snøskuffe og skje at sexpartnere er noe man skal ha ytterst få av, at sex er "det fineste man kan gi til et annet menneske" og at det bare er noe man deler med sjelevenner gjennom livet. Jeg har sterke meninger og har alltid sett på sex som en naturlig del av det å være menneske, om man kan formulere seg sånn. Det å ha sex med noen er selvfølgelig veldig personlig, og man "gir bort" en del av seg selv som kan misbrukes på vonde måter. Samtidig mener jeg at så lenge man er psykisk sterke nok til å takle det disse konsekvensene kan medbringe så er det bare å kjøre på! Sex er et instinktivt behov, på lik linje med andre primitive behover som forkjærlighet, bekreftelse og nærhet, og jeg må innrømme at "friends with benefits" er et eksempel på noe jeg synes er totalt akseptabelt så lenge partene har en gjensidig oppfattelse av hva deres forhold innebærer. Jeg synes også at folk er forferdelig raske med å sette andre mennesker i bås, og enten det gjelder etnisk opprinnelse, klesmerker, dialekt, utseende eller sosialkrets så synes jeg det er trist. Jeg skal på ingen måte late som om jeg er noen helgen selv, for jeg tar meg selv i å tenke mange generaliserende og småstygge tanker om mennesker jeg ikke kjenner og det synes jeg er dumt.

Er det noe jeg ikke vil være så er det tross alt et fordomsfullt menneske. Jeg hater fordomsfulle mennesker.

Så når mennesker blir dømt nedenom og hjem på grunnlag av hvor mange eller hvem de har hatt sex med og hvordan de har taklet nedturer etc. så synes jeg det er utrolig irriterende. Jeg vet jo selv hvordan det er å stå i skyggen av dumme valg man har gjort, og ikke minst hvordan det er å høre sladder og rykter om situasjoner andre mennesker ikke har noen forutsetninger for å vite noe om. Stort sett er det jo det man gjør, man dømmer saken fra noen som har hørt noe fra noen som kjenner den ene parten i et eksforhold eller lignende.




Så til de der ute som står midt i stormen - det går over, eller det blir i det minste bedre med tiden, og selv om du ikke alltid kan se dem eller vet hvem de er så er det garantert noen der ute som forstår og som ville tatt din side.



Shakira - La loba

hot shot walking up and down the block, i like it how her mini skirt keeps crawlin' up

..men du hadde ikke likt det hvis toppen min hadde falt av hadde du vel det Mr. Danko Jones, for jeg er nemlig velsignet med saggy tits! Misforstå meg rett - jeg er svært takknemlig for at de har holdt seg sånn nogenlunde oppe de første 5 årene jeg har hatt dem men det hadde ikke akkurat gjort meg noe å få ha dem 5 år til! Uansett, de er ikke akkurat noe sight for sore eyes og det blir ikke stort bedre av at den ene ser ut til å vokse sidelengs i et forsøk på å gjemme seg under armen. Men nå kan jeg endelig rope halleluja (?) for jeg har fått æren av å få BRYSTBETENNELSE. En sykdom jeg hittil aldri hadde hørt om, og det betyr selvfølgelig at det er nødt til å skje meg. Denne brystbetennelsen er forderdelig ubehagelig, men i den rette spiriten har jeg bestemt meg for å være overstadig positiv og konkluderer derfor med at jeg er kjempeheldig som har det. Gjett hvorfor? Fordi nå matcher de endelig hverandre! Den hovne puppen og den puppen som har jobbet litt ekstra hardt for å søke tilflukt i armhulen er nå tilnærmet like i størrelse og jeg må bare si - så heldig jeg er som har slik en fantastisk sjarmerende kropp... Hurra for tits!



Er det nå jeg skal bli flau?



Danko Jones - Forget my name

i can teach you a thing or two (yeah oh yeah!)

..men det inkluderer definitivt ikke kontroll over følelser. Gawd. This emo crap is killing me. Jeg veksler mellom å være et fyrverkeri av ytterpunktene på det følelsesmessige spekteret og å være apatisk eller helt totalt careface. En sunn mellomting hadde vel sikkert vært godt for sjel og kropp men what the hell. Det er ikke alt man har kontroll over selv så det gjelder jo bare å gjøre sitt beste for å holde ben og armer innenfor vognen mens den kjører.



Når sant skal sies så har jeg heldigvis en lang rekke med flauser hengende bak meg som blikkbokser på en snor, og de har en tendens til å trekke på smilebåndet selv i de mest premenstruelle tider (selv om det også bringer med seg tomatrøde ansiktsuttrykk). Senest idag satt jeg på jobben og mimret litt, og når jeg hører på musikk har jeg en tendens til å drømme meg bort. Jeg gjenopplevde diverse flauser og satt og smilte og lo for meg selv - noe som selvfølgelig bidro til en ekstra blikkboks. Men hva gjør vel en fra eller til?


Bodyrox feat. Luciana - Yeah Yeah

did what i could for one of us - i always thought it was for you..

Jeg savner deg. Jeg drømmer om deg hver natt, nesten uten unntak. Ikkenoe drøye sexdrømmer eller noe sånt, bare drømmer hvor vi er i nærheten av hverandre. Ting er akkurat som før, jeg ler, du ler (du har verdens søteste ansikt når du er glad) og du ser på meg med store blå øyne som suger tak i meg så det verker i brystet når jeg våkner. I marerittene vil du ikke se på meg, du hører meg ikke. Du river hånden din løs fra min og snur ansiktet bort. Jeg gråter, både i drøm og virkelighet. Jeg prøver å forstå hva jeg kunne ha gjort annerledes. Det sier seg selv selvfølgelig, jeg kunne unngått å gjøre et så stort feilgrep i utgangspunktet. Men hva skulle jeg gjøre med det? Samvittigheten min ødela meg innvendig og jeg mener at mennesker fortjener sannheten, spesielt noen man er så gla i. Jeg ville ikke holde det skjult for deg. Visste ikke hva jeg skulle gjøre, hadde jeg ikke sagt noe hadde vi kanskje vært sammen fortsatt - men det ville ikke vært det samme uansett. Jeg håper du ikke husker meg bare for det jeg gjorde feil. Du sa en gang at du husket at jeg hadde vært så sjalu når vi var sammen, og jeg ble knust da du sa det. Ikke fordi du hadde truffet et sårt punkt men fordi det ikke var sant. Det var ekkelt å tenke på at den sannheten vi hadde opplevd sammen hadde blitt så forvridd i minnet ditt, og jeg tenkte på hvor enkelt det må være å lede en person til å misoppfatte minner og situasjoner. Er det noen som har snakket med deg om meg? Fortalt at de hadde en negativ mening om den jeg var og således ubevisst styrt deg til å huske meg sånn?


Det betyr jo ingenting nå, egentlig. Ingenting av det som har skjedd gjør det. Det handler om å komme seg videre, å bygge seg opp på nytt. Problemet er rett og slett at det er jævlig vanskelig når du nekter å flykte fra tankene mine. Ett år har du vært der nå, mange ganger om dagen og hver natt. Jeg er sliten, jeg er lei. Jeg vil ikke bruke mer tid på å ha det vondt, jeg vil ikke bruke mer til på å savne det som var. Jeg synes ikke jeg fortjener mer og jeg tar meg stadig i å tenke at å elske noen som ikke eksisterer mer (ikke bokstavelig talt selvfølgelig, han er jo ikke død) det unner jeg ingen. Det verste er at det er absolutt ingenting jeg kan gjøre, og heller ingenting som kan gjøre det bra igjen. Om du mot all formodning hadde fått en epiphany og oppdaget at du savnet meg også så hadde jeg fortsatt ikke sagt ja. Det hadde vært vondt og vanskelig å si nei, men du er ikke ****** lenger. Du er en annen person, og selv om jeg savner oss mer enn du aner så ville jeg ikke tatt deg tilbake. Ikke det at det spiller noen rolle, for det kommer jo aldri til å skje. Men jeg håper du vet at jeg unner deg å være lykkelig. Jeg håper du ikke har et så forvridd bilde av hvem jeg var/er at du tror jeg ikke vil at du skal være lykkelig med noen andre enn meg for det unner jeg deg virkelig. Hvis hun gjør deg lykkelig, så er jeg glad på dine vegne. Men jeg kan bare være glad på avstand. Jeg kan snu ryggen til og tenke at jeg håper du er lykkelig med henne, men du må forstå at jeg ikke kan se på dere. Det er mye jeg ikke har fortalt deg, mye du ikke vet og som jeg aldri kommer til å si. Men jeg elsker deg. Det kommer jeg alltid til å gjøre.


Robbie Williams - Ghosts

no man is worth the aggravation

..that's ancient history, been there - done that!

Her velter det inn.
Facebook har blitt en egen liten sosial planet hvor man ikke kan unnslippe det man ikke vil se og samtidig kan snoke så mye man vil. Takk gud for "hide"-funksjonen på news feed'en ellers hadde jeg vel blitt gal. Det er strengt talt mye jeg ikke trenger å vite, og hvertfall når det kommer til ekser. Jeg har til og med lagd en egen gruppe på facebook chat som heter ekser i lange baner og den står stort sett alltid på frakoblet (ikke det at det er så fryktelig mange i gruppen, men det er nok til at jeg ikke trenger å snakke med dem jevnlig).
Tro det eller ei **** men jeg har ikke behov for å høre at du ligger i senga og slapper av med den og den jenta, eller til deg; **** jeg har faktisk ikke tenkt å gratulere deg med din nyeste lakenerobring. Barnslig, kanskje, men jeg må pent innrømme at vennskap med en eks er et fenomen jeg ennå ikke har fått til.

Kanskje jeg får det til den dagen jeg opplever et helt gjensidig brudd (hvis det i det hele tatt er mulig)?




Soundtrack from Hercules - I won't say i'm in love (ja, disneyfilmen)

i am the wilderness locked in a cage

Jada, så etter at jeg ga opp etter 5 blogginnlegg forrige gang så tenkte jeg kanskje jeg skulle prøve igjen. For å oppdatere litt så kan jeg jo komme med noen korte punkter..

Innrømmelse nr.1; Jeg strøyk IB, og må tydeligvis ta opp biologieksamen (hurra!)
Innrømmelse nr.2; Jeg har brukt opp alle pengene jeg har "spart" i sommer på noe men jeg er ikke helt sikker på hva
Innrømmelse nr.3; Jeg begynner å bli seriøst redd for at jeg ikke skal få noen venner, ettersom majoriteten av de jeg kjenner flytter og begynner på skoler i diverse land, stater og byer

Viggo Venneløs er navnet. Forøvrig så er jeg fortsatt det samme håpløse tilfellet når det kommer til "<3".





Oh Laura - Release me

the ride with you was worth the fall

NÆT.

Det er ingenting i mitt miserable lille liv jeg hater mer enn å drømme om eksen. Hvertfall ikke når det har gått år og dag siden bruddet og minner og følelser fortsatt svir like mye. Inatt drømte jeg at jeg møtte han igjen, og den nyforelskede følelsen føltes så ekte at det var helt sykt. Måten vi lå ved siden av hverandre og pratet på var den samme som når vi var sammen, han lo av de samme tingene han pleide å le av før, han synes jeg var søt når jeg gjorde de samme tingene som jeg pleide å gjøre og sist men ikke minst å kysse ham var.. ja. som om ingenting i verden kunne gjøre meg noe så lenge han var der. Men det var han jo selvfølgelig ikke, egentlig. For som med alle de andre drømmene så ender det med at han går fra meg som det skjedde i virkeligheten, med ei jente som er litt søtere, litt tynnere, litt penere og litt.. bedre?

Æsj jeg hater å våkne fra sånne drømmer. For to dager siden drømte jeg at han kom på samme buss som jeg satt på og at han satt seg ved siden av meg og smilte, og da jeg prøvde å holde ham i hånden gikk han av bussen igjen. Og hvem sto utenfor bussen og ventet? Ms. Perfect. Misforstå meg rett, jeg har absolutt ingenting imot henne, tvert imot så synes jeg hun virker kjempesøt.

Og det er vel det som er verst av alt, at jeg vet at hvis jeg hadde kjent henne så hadde jeg sikkert likt henne veldig godt. Nei, noe så klisjé som en langvarig kjærlighetssorg unner jeg faktisk ikke min verste fiende. Det ødelegger så mye på så mange måter, ikke bare mister man fullstendig fokus og konsentrasjon, men det undergraver selvtilliten, gjør deg mistroisk, får deg til å føle at du ikke fortjener at noen er gla' i deg og gjør at du synes det er vanskelig å stole på og binde seg til nye mennesker. Men heldigvis blir det sakte men sikkert bedre, og tanker om han har blitt redusert fra 30 ganger i timen til 10 ganger om dagen.


Over til noe litt mindre emo, hurra meg rundt! Om et døgn er jeg sannsynligvis å finne dansende på en bardisk i Rhodos by så jeg skal nok fort glemme gårsdagens mareritter!



Whitney Houston - Didn't we almost have it all

when you're stroking mama, mama's stroking you

Ja, siden Roland så pent har bestemt seg for å henge meg ut med bilder av snasne ansiktsuttrykk på webcam så har jeg satt sammen en liten hevn selv! Ikke bare har jeg ett, men 9 bilder som illustrerer at Roland også har sine moments. Enjoy, min favoritt er "keegis-sleiken-som-lager-ekle-assosiasjoner"...

Det øverst til høyre hvor han ser ut som en kråke er jo også en favoritt selvfølgelig!
:)

Queen Latifah - When you're good to mama (from Chicago)

i dont want no one to squeeze me - they might take away my life

Nå har jeg nettopp spist en hel pepperoni-pizza alene, drukket en liter cola, vridd meg i spenning, ledd høylytt og grått - det er offisiellt. Jeg er emo on the inside, og måtte se meg defeated av en romantisk komedies utspekulerte forutsigbarhet. "Fever Pitch" med Drew Barrymore gikk på TV og av en eller annen grunn sitter jeg nå med klump i halsen og tårer i øynene mens rulleteksten farer over skjermen. Det ble en lykkelig filmslutt, Red Sox vant World Series, gutten og jenta fant hverandre og de skulle døpe ungen sin etter en baseballspiller. Jeg som interesserer meg omtrent like mye for sport som en elg interesserer seg for interiørdesign burde strengt talt ikke bli rørt til tårer av slikt. Da gjenstår det bare en konklusjon som kan være logisk, og den innebærer at hormonene mine løper LØPSK.


What to do, what to do - best å løpe seg en tur. Om ikke jeg egentlig liker å trene så blir det hvertfall fysisk umulig for meg å sitte og dyppe hjernen min i et pool av triste eller romantiske tanker. Egentlig synes jeg jo det er greit å være singel, så hvorfor skulle amerikanske filmskapere overbevise meg om noe annet? Nei, takke meg til en god gammeldags thriller eller grøsser så jeg kan le av de dumme menneskene eller krype godt under dyna når den slemme står bak hovedpersonen i speilet. Jeg er jo hardbarket skrekkfilmfan så jeg føler meg egentlig litt skitten som sviktet min yndlingssjanger, men jeg har forsikret samvittigheten min om at det blir lenge til neste gang.

However, for de som liker den klissete "vi blir forelsket --> vi slår opp --> vi er ulykkelige alene --> vi blir sammen igjen"-typen filmer så er den ganske søt.

Så, når man er hjemme igjen fra løpeturen og vil tenke slække tanker før man skal sove er det en artist man definitivt burde være innom; Tracy Chapman. Jeg gidder ikke engang begrunne hvorfor, det er bare å søke henne opp og høre på et par sanger så skjønner man fort at denne damen har en musikalitet som strekker seg above and beyond de fleste andre artister. For ikke å snakke om hvor utrolig chill stemmen hennes er å høre på, man går bare ikke lei!


Tracy Chapman - Give me one reason

go baby go baby go

...dont upset the rythm

Som alltid har jeg musikken på fullt mens jeg svinser og svanser rundt i huset med diverse rengjøringsartikler, og om jeg ikke ser særs intelligent ut så må det jo hvertfall være underholdende for tilfeldig forbipasserende. Mine danseferdigheter måler nemlig like høyt som mine geografiske evner, som enkelt kan illustreres med at jeg spurte en venninne om Russland er en del av Europa (for ca 1 måned siden..). Uansett, Rhodos nærmer seg med stormskritt og jeg teller nærmest timene til avreise. Som vanlig er det minst ett stort problem og flere små:

Stort problem = 2000kr å leve for på 2 uker i syden?
Mindre problem = Har nesten ikke klær
Mindre problem = Gruer meg til å flashe mine 70 kg på stranda
Mindre problem = Hvordan i alle dager skal jeg få pakket 2 weeks worth of clothes i en koffert som ikke skal veie mer enn 20kg?

Oioioi, dette kan bli svært så spennende. Jeg må også finne en måte å "stjele" et kamera på, evt. trygle noen om å kjøpe det til meg. Jeg er utrolig lite kunnskapsrik når det kommer til digitalkameraer også, men jeg synes hvertfall dette er veldig fint og virker ganske bra i kvalitet;

Klarer ikke bestemme meg for om jeg skal ha rosa eller svart.
Det er bare å tipse meg hvis jeg er på villspor,
educated guesses er også veldig velkomne.

:)

The Noisettes - Don't Upset The Rythm

all my bags are packed, i'm ready to go

Pakke, pakke, pakke. Men jeg har jo ingenting å ha på meg (not, men dere jenter vet hva jeg mener)! Hva pakker man egentlig når man skal til Rhodos, bortsett fra tonnevis av sommerkjoler, bikinier og solkrem? Er det lurt å ha med seg èn bukse eller er det waste of koffertplass? Hvis jeg tar med meg en hettegenser just in case, kommer jeg til å bruke de neste 14 dagene av ferien på å irritere meg over at jeg tok den med? Hva pakker du når du skal til syden? Nei, det er jammen meg bra at jeg har fått låne den største kofferten jeg fant på loftet, jeg mistenker at dette kan bli et vanskelig prosjekt.

Over til noe annet, for å sikre meg den deilige følelsen av ekstra selvkritikk på stranda har jeg stappet i meg en hel Oreo Dream dessert fra Peppes Pizza. For deg som har spist den før sier det seg selv hvorfor, det er nemlig den deiligste blandingen av kake og is man kan få hos norske restauranter. Den ser omtrent sånn her ut;


..og er absolutt verdt alle de ekstra kiloene man måtte få på seg! Så det spiste jeg med god samvittighet :) Imorgen har jeg diverse ærend å gjennomføre og jeg må for all del ikke glemme å printe ut billettene! Det hadde vært veldig typisk meg å møte opp på flyplassen med dådyrøyne som simpelthen lyser "skyldig". Nå er det forøvrig 37 timer til avreise og jeg tror egentlig ikke det har gått opp for meg hvor lenge jeg skal være der, jeg gruer meg til og med nesten litt!


Chantal Kreviazuk - Leaving on a jet plane

with the voltage running through her skin

Jeg må jo skvise inn noe som kan relateres til mote - eller må jeg det?


Jaja uansett så skal jeg til Rhodos og bli der i 2 uker så nå om dagen klarer jeg ikke tenke på annet enn at jeg har altfor lite penger, og når jeg VET at jeg har altfor lite penger så klarer jeg selvfølgelig ikke tenke på noe annet enn alt jeg har lyst på.
Jeg har lyst på noen bikinier, et par shortser, et skjørt fra --?, flere kjoler, et digitalkamera (jeg må jo bevise at jeg faktisk har vært på Rhodos) og sist men ikke minst, flere hundre frappuccino'er fra Starbucks.




MGMT - Electric Feel

Hurra for gode venner!

Yes, endelig ferdig med International Baccalaureate - to år med helvete! Ikke det at jeg angrer på at jeg begynte men jeg kjenner at det skal bli deilig med et år hvor jeg gjør noe helt annet før det er tilbake på skolebenken. I korte trekk får jeg vel nevne at IB tilsvarer 2-årig internasjonal videregåede skole. Det er med andre ord et engelsk studieprogram med et internasjonalt pensum som skal gi deg grunnlag nok til å studere mer eller mindre overalt i verden. Det er en bra skole! Verre var det vel både med motivasjon og innsats fra min side, før jeg iløpet av det siste året fikk rumpa i gir og jobbet relativt mye for å ta igjen det jeg burde ha kunnet fra før.


Men til poenget. Det er med bittersweet smak i munnen at jeg sier farvel til skolelivet, for ikke bare sier jeg farvel til en era hvor jeg faktisk vet hva jeg driver med og hvor jeg hører hjemme men jeg sier også farvel til et fellesskap som kommer til å slutte å eksistere nå etter videregående. En vennekrets forsvinner, et trygt miljø blir borte og på godt og vondt skal jeg ut i den store vide verden og møte nye mennesker. Jeg gleder meg selvfølgelig, men jeg synes det er veldig trist at jeg skal legge igjen en kjempegod jentegjeng som med sine pluss og minus er absolutt uerstattelig. Vi har hatt det veldig moro og også ganske tøft og det er vel kombinasjonen som gjør at man blir så sammensveiset også.
Nå vet ikke disse jentene at jeg har begynt å blogge, og de hadde sikkert blitt veldig overrasket over at jeg sier dette for jeg har gitt inntrykk av at jeg er dødslei av all baksnakking og unødvendig drama som hører med hos flertallet av jentegjenger. Det er jeg også, men jeg er veldig lojal (to what extent tror jeg ikke de har fått med seg enda) og jeg må innrømme at uansett hvor mye jeg irriterer meg over visse egenskaper er det vanskelig å svelge at jeg kommer til å savne dem alle sammen.
Derfor er det desto viktigere å ta godt vare på hverandre mens man er sammen! Man har dessverre ingen for alltid og i hverdagen har trivielle ting en tendens til å overskygge det som er viktig. Gi vennene dine en ekstra klem, spander små ting når du har råd (det er koselig og koster lite) og sist men ikke minst tenk deg godt om før du irriterer deg over poengløse ting eller blir sint på en kompis/venninne. Hvis du unngår å spontant slenge noe tilbake når du har fått en krass kommentar og heller venter 8 sekunder er jeg sikker på at du allerede har formulert en mildere versjon av den forrige setningen i hodet, og når du slipper den løs gjør den ikke like mye skade som den opprinnelig hadde gjort.



Vis de du bryr deg om at du bryr deg om dem - hver dag, det er de verdt!

hold me closer tiny dancer

Merkelig, å være ensom er noe de aller fleste opplever i større eller mindre grad uavhengig av hvor mange venner man har. Det er sosialt akseptabelt å være ensom så lenge man ikke sier det høyt. Mange vil kunne beskrive en venn som ensom, men skulle vennen velge å utrykke ensomheten sin med ord vil han/hun risikere å bli sett på som oppmerksomhetssøkende eller overemosjonell. Hvordan kan det ha seg at det meste blir sett på som okay å føle eller mene så lenge det ikke blir sagt høyt. En grunn til at mange blir sett på som overemosjonelle er kanskje at det er en psykologisk forsvarsmekanisme for den personen som blir fortalt at en han/hun er gla' i har det vondt.
Det er rett og slett lettere for oss å børste bort grusen fra knærne og si at vi egentlig ikke slo oss, og da på samme måte heller undergrave vennens følelser enn å innrømme at man har gjort for lite til å gjøre situasjonen bedre selv. Lettere er det også å si at personen er for følsom enn å finne måter å hjelpe dem på. For hvordan hjelper man noen som er ensom selv når de sitter sammen med en gruppe mennesker? Hva sier man, hva gjør man, når vennskapet slår sprekker fra begge kanter, fortrinnsvis grunnet følelser av svik fra den ene siden og oppgitthet fra den andre siden?
Ensomhet kan ikke kureres. Hvertfall ikke den typen ensomhet som bor i mennesker med mange venner og et rikt sosialliv. Problemet ligger ikke i mangel på selskap, men heller i misforståelsen opplevd når man prøver å definere tanker og følelser av tomrom. Det hjelper ikke at man spiser lunsj med en stor vennegjeng hver dag, har besøk av mange venner iløpet av uken eller at man er på fest hver helg så lenge menneskene man er sammen med ikke er mentalt kompatible med deg. Hvis man trenger anerkjennelse velger man ikke en sosial gruppe der komplimenter eller respekt er fraværende elementer. Kort sagt handler ensomhet om mangel på forståelse, og den eneste medisinen er venner eller familie man kan stole på og prate med.

Nå var det ikke meningen å åpne denne bloggen med dypt og kjedelig stuff, men hos meg som hos alle andre hender det viktige tanker opptar hjernekapasiteten. En contributing factor er sikkert også at klokken nærmer seg 4 om natten (les; morgenen?) og jeg burde kost puta for lengst. Det jeg bare ville ha frem var at jeg har sett og kjent en del ensomme mennesker, over halvparten har aldri sagt noe. Det gjelder, som den gode vennen de fleste vil være, å være oppmerksom og forståelsesfull, og ikke bli bitter og vanskelig å tilnærme seg. Det er nemlig sånn man mister tillit hos sine venner, og det er i bunn og grunn ens eget tap.